Når har forhandlinger ført til en bindende avtale?

Rettslige utgangspunkter

Ved avtaler om større verdier vil partene ofte forhandle før en avtale blir inngått. I mange tilfeller antar partene at så lenge forhandlingene pågår og det ikke er inngått en skriftlig avtale som begge parter har signert, vil en bindende avtale aldri kunne komme i stand. Dette er imidlertid ikke korrekt.

Formfrihet er et grunnleggende prinsipp i avtaleretten og innebærer at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler, også om store verdier.

Som det vil bli illustrert nedenfor, kan forhandlinger føre til en bindende avtale selv om ikke alle relevante forhold er drøftet, og selv om det ikke er inngått en endelig avtale (muntlig eller skriftlig).

Kjennetegnet på en bindende avtale er at partene er enige om sine rettigheter og plikter.

Etter avtalelovens modell vil en bindene avtale være inngått hvis det er fremmet et tilbud som mottakeren har akseptert. Tilbudet og den samsvarende aksepten viser at partene er enige om deres rettigheter og plikter. Avtaleloven er på dette punktet fravikelig og innebærer at partene også kan inngå bindende avtaler på andre måter. Partene kan også selv bestemme hvilke kriterier som må være innfridd før bindende avtale vil foreligge.

Sistnevnte gir partene en praktisk viktig mulighet til å sikre seg større kontroll og frihet under forhandlingene. Vi vil utforske dette nærmere senere i artikkelen.

Avtaleinngåelse ved forhandlinger: Høyesteretts retningslinjer

Først skal vi belyse spørsmålet om når forhandlinger har ført til en bindende avtale der partene ikke har fulgt avtalelovens modell med tilbud og aksept og det ikke foreligger en skriftlig avtale.

Høyesterett har i Rt. 2011 s. 410 (avs. 47) formulert vurderingstemaet slik:

«Det er på det rene at avtale kan anses inngått når det foreligger klare partsutsagn eller andre forhold som underbygger at partene har ment å binde seg til et avtaleforhold, eller den ene part har handlet slik at medkontrahenten har rimelig grunn til å tro at avtale er inngått. Et utgangspunkt ved vurderingen er om partene har blitt enige om de vesentlige punkter i avtalen, jf. Rt-1998-946 på side 958. Vurderingen må skje ut fra en forutsetning om lojalitet under forhandlingene».

Enhver form for menneskelig atferd som kan føre til at partene binder seg, kan stifte en avtale. Det er derfor nødvendig å vurdere partenes uttalelser, handlinger og annen atferd for å avgjøre om begge parter har fått en rimelig grunn til å tro at den andre har bundet seg. Alt som kan kaste lys over dette er relevant, inkludert passivitet.

Utgangspunktet for vurderingen er altså om partene har blitt enige om «vesentlige punkter». Årsaken til at det ikke kreves enighet om absolutt alle forhold er bl.a. at gjenstående uavklarte spørsmål kan løses gjennom en tolking og utfylling av avtalen.

Spørsmålet om hva som utgjør «vesentlige punkter» varierer med hva avtalen gjelder, om avtalepartene hadde en felles forutsetning om hva som var vesentlig, og dersom bare en av dem hadde en slik forutsetning, om dette var klargjort for den andre. Det er ikke nødvendigvis avgjørende hva folk flest mener er vesentlig. Vurderingen knytter seg til den konkrete saken. 

Gjennom forhandlinger kan man altså ha nådd et punkt der man blir bundet til en avtale uten at man selv har vært oppmerksom på det. Det gjelder også for kompliserte forhandlinger om store verdier.

Signeringsforbehold

For mange er det viktig å sikre seg muligheten til å stå helt fritt til siste slutt, slik at man unngår risikoen med å bli bundet til en avtale før man egentlig ønsker det.

Som nevnt tidligere i artikkelen står partene fritt til å avtale hvilke kriterier som må være innfridd før bindende avtale vil foreligge.

En måte å gjøre dette på er ved å ta et såkalt «signeringsforbehold», der partene avtaler at bindene avtale først er inngått når den er undertegnet av begge parter. Det er også mulig for kun én part å ta et slikt forbehold, men hensynet til gjensidighet tilsier at også den andre parten da kan påberope seg forbeholdet – det går altså begge veier.

Et slikt forbehold innebærer at man står fritt til å forkaste eller godta forhandlede og fullstendige avtaleutkast og det kreves ingen nærmere begrunnelse hvis man vil gjøre forbeholdet gjeldende.

Det er viktig å være oppmerksom på at dersom man ønsker et signeringsforbehold, må man uttrykke seg såpass tydelig at motparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår.

Et signeringsforbehold er noe man normalt enes om tidlig i forhandlingsprosessen. Hvis vilkåret først oppstilles etter at partene har kommet et stykke inn i forhandlingene, skjerpes kravet til tydelighet. Dette bør likevel avklares tidlig og senest før forhandlingene har kommet så langt at man er bundet.

Signeringsforbehold er spesielt aktuelt i forhandlingssituasjoner der partene representeres av flere andre (f.eks. advokater og selskapets ledelse) og der det kan være utfordrende å oppnå klarhet i hva man egentlig har blitt enige om, med mindre det er nedtegnet skriftlig. Særlig dersom partene senere blir uenige. Det gir også en viss grad av trygghet ved skriftlig kommunikasjon, da man uten et slikt forbehold må være mer oppmerksom på formuleringene man bruker.