Det forekommer stadig flere skader i det norske helsevesenet. Denne økningen har vært markant siden 2020, og den største gruppen saker er innen ortopedi. Samtidig ser man store økninger innen bl.a. kreftsaker, psykisk helse og odontologi. [1] Det har blitt pekt på underbemanning, stress og manglende spesialistkompetanse som mulige forklaringer.
Om du har blitt rammet selv, eller har mistet en nærstående, så er det viktig å forstå hvilke rettigheter du har.
En overordnet problemstilling er at erstatningskrav kan gå tapt på grunn av foreldelse. Det er dermed viktig å ha klart for seg hvordan foreldelse avbrytes. At man stanser foreldelse mot én skadevolder betyr ikke at foreldelse stanser mot andre skadevoldere.
Veivalgene kan her være kompliserte, og vårt kontor kan gi en uforpliktende vurdering av hvilken fremgangsmåte som er best i din sak. Alle våre advokater har kompetanse på pasientskadesaker, og kan bistå deg i saksbehandlingen – uansett hvilken vei du velger.
Den offentlige pasientskadeordningen
I pasientskadesaker er det ofte slik at krav rettes mot Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Dette er et offentlig organ som utreder erstatningskrav etter svikt i helsevesenet. Det er ikke mulig å saksøke staten, før man har gått veien via NPE.
Det er positive og negative sider med ordningen.
Lov om pasientskadeerstatning kommer til anvendelse på krav som behandles av NPE, og det er her flere bestemmelser som skal ivareta skadelidtes interesser. Én fordel med ordningen er at foreldelse settes i bero når krav meldes til NPE, og videre at det offentlige utreder saken for egen regning. Det er altså gratis å få saken sin behandlet i NPE.
Dersom man ønsker å bruke advokat under «ansvarssaken» må man som hovedregel dekke utgiftene til dette selv. Om man får medhold i at det foreligger svikt i behandlingen vil det offentlige dekke advokatkostnadene i den videre saksbehandlingen i NPE, når erstatningen skal utmåles («utmålingssaken»).
Saksbehandlingstiden i NPE og i klageorganet Helseklage/Pasientskadenemnda (PSN) er imidlertid svært lang, og i noen saker dør pasienten før endelig vedtak fattes.
Under saksbehandlingen bruker NPE og PSN medisinske sakkyndige til å utrede saken. Som hovedregel velger staten selv hvilken medisinsk sakkyndig som skal foreta utredningen, uten innspill fra skadelidte. Den sakkyndige gjør normalt vurderingen utelukkende på grunn av skriftlig bevis, altså journaler fra lege, sykehus og andre behandlere. Prosessen kan føre til at feil premisser blir en integrert del av bevismaterialet. Om en lege f.eks. har notert ned at du opplevde smerter på dato x, men realiteten er at smertene oppsto på dato y så vil den sakkyndige ikke finne ut av det, og foreta sin vurdering og analyse på det gale premisset. Riktig dato kan f.eks. komme til uttrykk i skademelding hos arbeidsgiver, vitneuttalelser eller tidsnære bevis som tekstmeldinger.
En annen ulempe er at dersom man søker erstatning via NPE kan man få lavere menerstatning enn om man fremmer kravet på andre måter. Menerstatning er kompensasjon for redusert livsutfoldelse. Årsaken til at erstatningen kan bli lavere her skyldes at det er en særskilt forskrift som kommer til anvendelse i utmålingssaken hos NPE/PSN. For eksempel vil en mann som mister reproduksjonsevnen alltid ha krav på erstatning i erstatningssaker generelt, med noen slik garanti følger ikke for krav etter den offentlige pasientskadeordningen. [2]
Videre viser statistikk at svært mange av sakene som behandles av klageorganet Pasientskadenemnda (PSN) får avslag. PSN behandlet 1469 klager på krav om erstatning 2023, og ga medhold i 66, altså ca. 4.5%.
I pasientskadesaker som føres for domstolen ser man helt andre tall. Av 68 rettskraftige dommer i 2023 fikk det offentlige medhold i 37 saker, altså ca. 54 %. Staten forlikte også 27 % av søksmålene som ble rettet mot dem, altså slik at hele eller deler av kravet ble akseptert av staten før retten avsa dom i saken. [3]
Dette betyr at et betydelig antall krav som blir avvist etter lang saksbehandlingstid hos NPE og PSN, kunne ha blitt godtatt om man kunne gått direkte til domstolene. Konklusjonen er at man ikke ukritisk bør forfølge et pasientskadekrav via den offentlige ordningen.
Krav mot en konkret helsearbeider
Det er i prinsippet alltid mulig å fremme krav mot f.eks. den konkrete lege, sykepleier eller tannlege som har voldt skaden. I praksis er dette ofte bevismessig og økonomisk utfordrende.
Om man bruker denne fremgangsmåten kan man ikke påberope seg pasientskadeloven, og de særlige reglene som kommer skadelidte til gode. På den andre siden er man ikke avhengig av at forvaltningen må behandle kravet i to instanser før man kan ta ut et søksmål.
Oftest vil leger ha en ansvarsforsikring, slik at kravet behandles av et forsikringsselskap. Selskapet har en interesse i at behandlingen av rettmessige krav ikke trekker ut i tid, da de vil bli ansvarlige for advokatkostnadene.
I motsetning til å fremme krav mot NPE vil denne fremgangsmåten ikke føre til at foreldelsesfristen slutter å løpe. Foreldelse kan avbrytes ved å ta ut stevning/forliksklage, eller ved at man inngår avtale.
Om man står overfor en sak hvor det er aktuelt å rette krav mot en konkret behandler er det særlig viktig å kontakte en advokat.
Krav mot arbeidsgiver (sykehus/helseforetak/privat klinikk)
Det kan fremstå intuitivt at det skulle være mulig å fremsette krav for påført pasientskade til behandlingsstedet direkte.
Pasientskadeloven § 4 tredje ledd oppstiller imidlertid en viktig begrensing her, slik at helseforetak (offentlige sykehus), staten, kommunene og fylkeskommunene ikke han holdes ansvarlig direkte.
Krav mot arbeidsgiver er dermed begrenset til tilfeller hvor behandlingen har skjedd i private helseforetak/klinikker. Stadig flere av helsetjenestene i samfunnet leveres utenfor det offentlige, slik at dette vil bli stadig mer aktuelt.
I søksmål mot arbeidsgiver kan man holde bedriften ansvarlig for anonyme og kumulative feil, slik at den bevismessige oppgaven kan være enklere enn om man retter krav mot en konkret helsearbeider.
På samme måte som søksmål mot konkrete helsearbeidere vil man forholde seg til en aktør som tjener på at saken ikke trekker ut i tid, noe som vil være en fordel for begge parter.
Parallelle løp?
Man kan tenke seg at det er gunstig å fremme krav mot forskjellige aktører, og følge opp det som viser seg å være mest gunstig når man ser hvordan sakene utvikler seg. Høyesterett har etablert at man har adgang til å saksøke en aktør, samtidig som det samme kravet behandles i den offentlige ordningen (Rt. 2013 s. 544).
Selv om man ikke kan få erstattet den samme posten flere ganger kan dette i spesielle tilfeller være hensiktsmessig.
Særskilt om oppreisning
Det er i noen tilfeller mulig å få erstatning selv om det ikke foreligger et økonomisk tap. På folkemunne kan det omtales som erstatning for «tort og svie.»
Oppreisningserstatning er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5 og forutsetter at skadevolder har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.
Lov om pasientskadeerstatning avgrenser uttrykkelig mot denne bestemmelsen. Det betyr at denne erstatningsposten aldri kan dekkes i saker mot NPE, altså under den offentlige pasientskadeordningen. Oppreisningskrav må dermed rettes mot den aktuelle legen, sykehuset, helseforetaket etc. Når kravet rettes mot en juridisk person (f.eks. kommune, foretak eller sykehus) må man godtgjøre at såkalt organansvar foreligger. Omfanget av organansvaret faller utenfor denne artikkelen.
Om man ønsker å gjøre krav på oppreisning må det altså skje utenfor rammene av NPE. Om det er hensiktsmessig å forfølge dette kravet samtidig, før eller etter de andre erstatningspostene avhenger av konkrete forhold. Det er likevel viktig å huske at foreldelse på et krav om oppreisning ikke avbrytes ved at man melder kravet til NPE.
Ansvarsforsikringene som tilbys via legeforeningen og sykepleierforeningen dekker uttrykkelig krav om oppreisning. Legeforeningen melder at leger flest har denne dekningen.
Det er også mulig å få oppreisningserstatning for brudd på menneskerettigheter. NPE anfører at slik erstatning ikke kan kreves via den offentlige pasientskadeerstatningsordningen, men det foreligger ikke endelig avklaring i rettspraksis her.
Statsforvalteren
Et mulig grep kan være å melde forholdet til statsforvalter. Dette koster ikke noe, men utfallet vil ikke i seg selv føre til erstatning. En slik melding stanser ikke foreldelse. Utredningen som gjøres av statsforvalteren kan imidlertid være nyttig for å vurdere alternative veivalg i en sak.
Om man primært ønsker å sende et korrektiv til behandlingsstedet eller behandler vil dette være et av mange mulige grep, men det faller utenfor tema for denne artikkelen.
[1] Rapport fra Helse- og omsorgsdepartementet publisert 22.08.2024 – https://www.regjeringen.no/contentassets/4a3a09f8e3de43b1ac663ffefa94d67a/no/pdfs/riktig-vedtak-til-rett-tid.pdf
[2] Sammenlign 8.2.2 b i pasientskadeforskriften med 7.4.3 b forskrift om menerstatning ved yrkesskade.
[3] Årsrapport for nasjonalt klageorgan for helsetjenesten 2023 https://helseklage.no/media/vzahuzjl/aarsrapport_nasjonalt-klageorgan-for-helsetjenesten_2023_oppslag.pdf
