Avtaler mellom bedrifter er fundamentet for et velfungerende næringsliv. De skaper forutsigbarhet, regulerer ansvar og sikrer at begge parter innfrir sine forpliktelser. Men hva skjer når en avtalepart ikke leverer som avtalt? Dersom din bedrift lider et økonomisk tap på grunn av en samarbeidspartners mislighold, kan dere ha krav på erstatning. For å kreve kompensasjon må visse vilkår være oppfylt. I denne artikkelen ser vi nærmere på de viktigste erstatningsvilkårene.
I kontraktsretten er erstatning bare én av flere mulige krav ved avtalebrudd og det unike med erstatningskravet er at dette som regel kan kreves uavhengig av- og i tillegg til andre aktuelle beføyelser (f.eks. retting, prisavslag eller heving). I denne artikkelen vil kun erstatningsbeføyelsen bli behandlet.
Det må foreligge erstatningsansvar
Den alminnelige erstatningsregelen i kontraktsretten er den såkalte «culparegelen» som forutsetter at den som erstatningskravet rettes mot kunne og skulle ha handlet annerledes. Culparegelen er ulovfestet rett; den er utviklet i rettspraksis og gjelder selv om den ikke står skrevet i en lov. Det gjør regelen svært anvendelig, og den kommer derfor også til anvendelse ved kjøp av tjenester mellom næringsdrivende som ikke er lovregulert.
Det finnes også andre grunnlag for erstatningsansvar, men av plasshensyn begrenses artikkelen til culparegelen som er det vanligste ansvarsgrunnlaget.
Kontrakten definerer som regel hva partene skal yte, ofte en bestemt tjeneste mot vederlag. Dersom den avtalte tjenesten ikke utføres overhode eller blir vesentlig forsinket, foreligger det et kontraktsbrudd som ofte i seg selv er tilstrekkelig til å utløse erstatningsansvar. Det vi skal se nærmere på videre er situasjonen hvor tjenesten blir utført, men hvor resultatet ikke står til forventningene.
I slike situasjoner angir avtalen ofte hva som skal utføres, for eksempel at deler av skroget på et fiskefartøy skal byttes på grunn av korrosjonsskade, eller at girkassa på firmabilen skal skiftes. Det som imidlertid ikke alltid fremgår av avtalen er nøyaktig hvordan tjenesten skal utføres. Kan tjenesteyter holdes erstatningsansvarlig dersom sveisesømmene ikke godkjennes, eller hvis girkassa på firmabilen begynner å lekke olje?
Vurderingen av hvilke krav som stilles til aktsomheten ved tjenesteyters tjenester, tar utgangspunkt i det ulovfestede uaktsomhetsansvaret for profesjonsutøvere («profesjonsansvaret») som er utviklet i høyesterettspraksis. Vurderingen er streng og det stilles høye krav til tjenesten. Profesjonsansvaret er ikke et eget ansvarsgrunnlag med fungerer som en (streng) norm for aktsom opptreden.
I tillegg til oppdragsavtalen, oppdragets formål, opplysninger fra motparten og markedsføringsmateriell, vil fag- og bransjenormer stå sentralt. Den utførte tjenesten vurderes opp mot en streng profesjonell målestokk, hvor subjektive elementer har liten betydning. Dette innebærer blant annet at det ikke er tilstrekkelig at tjenesteyteren har gjort «så godt han kunne» dersom gjeldende fag- eller bransjestandarder tilsier at han burde gjort mer eller utført tjenesten på en annen og bedre måte. Manglende erfaring er heller ingen unnskyldning.
I eksempelet med fiskefartøyet kan det for eksempel foreligge krav om at arbeidet utføres av en sveiser som har bestått en relevant sveiseprosedyreprøve. Dersom dette ikke er oppfylt og fartøyet derfor ikke blir godkjent, kan tjenesteyteren bli erstatningsansvarlig – selv om sveisekravene ikke fremgår uttrykkelig av kontrakten.
Profesjonsansvaret er så strengt at tjenesteyter også kan holdes ansvarlig for forhold som ikke omfattes av det spesifikke oppdraget. For eksempel kan tjenesteyteren bli erstatningsansvarlig dersom det oppdages vesentlige korrosjonsskader på andre deler av skroget som ikke inngår i oppdraget, men unnlater å informere oppdragsgiver om dette.
Partene kan begrense tjenesteyterens forpliktelser, for eksempel ved å avtale et vederlag som er vesentlig lavere enn markedspris. Tjenesteyteren kan likevel ikke levere arbeid som faglig sett er mindreverdig, med mindre dette er uttrykkelig avtalt.
Kort oppsummert innebærer profesjonsansvaret et særlig ansvar for at tjenesteyteren utfører arbeidet forsvarlig. Dersom fagpersonen ikke følger bransjens krav og standarder, vil vedkommende lett kunne anses som uaktsom og dermed bli erstatningsansvarlig.
Bedriften din må ha lidd et økonomisk tap
Erstatning kan som hovedregel kun kreves dersom bedriften din har lidd et økonomisk tap. Dette kan blant annet omfatte:
• Direkte kostnader: ekstrautgifter til å rette opp feilen, for eksempel reparasjoner eller kostnader ved å leie inn en tilsvarende ting eller tjeneste.
• Tapte inntekter: hvis forsinkelsen eller feilen fører til at bedriften mister salgsmuligheter eller oppdrag.
• Merkostnader: hvis bedriften må inngå en ny avtale med en annen leverandør til en høyere pris.
Det er viktig at tapet kan dokumenteres. Dette innebærer typisk fakturaer, kontrakter, regnskapstall og annen relevant dokumentasjon som viser hvordan avtalebruddet har ført til tap.
Det må være årsakssammenheng
Det økonomiske tapet som kreves erstattet må være forårsaket av avtalebruddet. Dersom tapet ville oppstått uavhengig av feilen, kan det ikke kreves erstattet.
I kontraktsretten skiller man mellom erstatning for den negative og den positive kontraktsinteressen. Erstatning for den negative kontraktsinteressen skal føre til at man stilles økonomisk som om avtalen ikke hadde blitt inngått, mens erstatning for den positive kontraktsinteressen skal føre til at man stilles økonomisk som om avtalen hadde blitt korrekt gjennomført.
Det er den positive kontraktsinteressen som er aktuell ved en misligholdt (gyldig) avtale. Den negative kontraktsinteressen er tradisjonelt forbeholdt tilfeller der avtalen i seg selv er ugyldig.
Det er også viktig å huske på at man har en tapsbegrensningsplikt. Dette innebærer at den som lider et økonomisk tap, har en plikt til å begrense skadevirkningene så langt det er rimelig. Dersom en kontraktspartner leverer en mangelfull tjeneste eller vare, kan ikke den skadelidte bare passivt akseptere tapet og deretter kreve full erstatning. I stedet må man iverksette tiltak som kan redusere tapet, for eksempel ved å gi motparten mulighet til å rette opp feilen, leie en erstatningsgjenstand eller finne alternative løsninger. Hvis man unnlater å begrense tapet der det kunne vært gjort på en rimelig måte, kan erstatningskravet bli redusert tilsvarende.
Avslutningsvis er det viktig å understreke at saker om profesjonelt ansvar kan være komplekse, og at det derfor er avgjørende å få god rådgivning for å sikre at både rettigheter og plikter håndteres på best mulig måte. Vi i Advokatene Leiros & Olsen har lang erfaring med å håndtere alle typer erstatningssaker og er klare til å gi deg den nødvendige veiledningen. Ta gjerne kontakt med oss for en uforpliktende samtale om din sak. Vi bistår skadelidte over hele landet og har kontorer i Tromsø, Oslo og Sogndal.
Du når oss på telefon 776 00 210 eller på e-post: post@leiros.no.
